PSYKISK HELSE I SKOLEN

Hvorfor lærte vi ingenting om psykisk helse på skolen? Vi lærte nynorsk, historie, algebraligninger, dissekering av frosker, men hvorfor lærte vi ikke mer om vår egen kropp og sinn? Og hvordan kropp og sinn henger sammen? Hvorfor lærte vi ikke noe om hva som kan gjøre oss godt og hva som kan gjøre oss vondt? Og om relasjoner til andre mennesker?

Uvitenhet er med på å skape fordommer. Fordommer går utover de som lider fra før. De som lider fra før blir mer tause. Det blir vanskeligere å søke hjelp. Selv hadde jeg ingen idè om hva psykisk helse var før jeg selv var pasient på en psykiatrisk institusjon. Min psykiske helse var blitt syk. Om vi hadde lært mer om dette da jeg gikk på skolen hadde det kanskje ikke gått så langt. Jeg kunne fått hjelp tidligere. De som mobbet meg kunne visst hva det gjorde med meg når jeg hadde det jævlig fra før av. Uvitenhet skaper usikkerhet. Usikkerhet skaper tabuer. Tabuer skaper fordommer. Fordommer kan ødelegge mennesker enda mer.

Jeg tør ikke engang tenke på hvor mye jeg har kosta av penger og ressurser fra NAV og helsevesenet. Men det er snakk om noen millioner. Jeg er 28 år og kan fortsatt ikke ha et normalt arbeid. Jeg har ingen utdannelse. Jeg går fortsatt i terapi og har en innleggelse i blant. Jeg gjør så godt jeg kan. Men for samfunnet er ikke det godt nok. Jeg er blitt en lat naver, for sykdommen min er ikke synlig.

Jeg er langt ifra den eneste som sliter med akkurat dette og mye kunne vært forebygget ved å ha psykisk helse som et eget fag på skolen. Jeg fatter det ikke? Er det ikke helt opplagt at dette er helt nødvendig? Det ville gitt bedre helse og livsglede for mange mennesker. Det ville spart samfunnet for milliarder av kroner og mange ressurser. Gjør nynorsk det? Hva hjelper nynorsk oss med? Kan det gjøre samme nytten? Eller å dissekere frosker og løse algebraligninger? Hvor verdifull er den kunnskapen i forhold til å lære om det å være menneske? For mitt vedkomne fikk jeg ikke så mye bruk for den kunnskapen i forhold til det jeg ville fått av å lære om psykisk helse. Og også de som er bedre rusta og mindre sårbare ville også hatt mer nytte av det, vil jeg påstå. Og ikke bare lære om symptomer og sykdom, men helse generelt.

Jeg er ikke bitter. Jeg tenker veldig lite på hvordan livet mitt kunne vært. Jeg kunne hatt det bedre, lært mer om mine psykiske problemer, spart familien min for mye engstelse, spart meg selv for mye engstelse, spart samfunnet for enormt mye ressurser og penger. Og det er så utrolig mange som meg, som kunne takla livet bedre om vi kunne fått psykisk helse inn i skolepensum.  Jeg kan ikke gå tilbake i tid og lære mer om det på skolen nå, men jeg kan bidra med det lille jeg kan i håp om at neste generasjon kan vokse opp med mer viten om hva psykisk helse er FØR man blir innlagt på en psykiatrisk avdeling.

– Ida