OM Å STÅ FREM MED PSYKISKE LIDELSER

I fjor ble det lansert en dokumentarfilm basert på min videodagbok. Idas Dagbok skildrer på godt og vondt hvordan det har vært for meg å leve med en alvorlig personlighetsforstyrrelse.

Første gang jeg merka at psykisk helse virkelig var noe jeg brant for å få frem i lyset var da jeg var 18 år – det var da jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling for første gang. Hele livet hadde jeg trodd at psykiatriske avdelinger  var som fengsler med gitre, og “typiske gale” folk som man ser på skrekkfilmer. Da folk fikk vite at jeg hadde vært innlagt ble jeg møtt med mye fordommer. Fordommer blir ofte til av uvitenhet. Jeg ville at folk skulle vite. Ufarliggjøre det.

Ingen hadde fortalt meg hva psykisk helse var eller hva psykisk sykdom var. Jeg kunne fått hjelp mye tidligere. Andre kunne fått hjelp mye tidligere, og det er veldig mange som trenger hjelp som ikke vet at hjelpen finnes eller vet hva de sliter med.

Etter jeg ble utskrevet fra psykiatrisk skrev jeg et anonymt leserinnlegg i lokalavisa om hvordan det faktisk kan være – at man må respektere mennesker som sliter, og at mennesker som sliter psykisk  kan være hvem som helst. Og hvis det leserinnlegget kunne hjelpe én så var det verdt det.

I 2010 skrev søstrene mine boka “Kors på halsen” som i hovedsak handler om hvordan det er å være pårørende til en som er psykisk syk og sliter med selvskading.  I en liten by er det ikke lett å utlevere det mest skamfulle, private og sårbare av sitt liv. Jeg hadde ikke forventa at det skulle bli lett, og det ble det ikke heller. Det ble godt tatt imot, og jeg fikk mange tilbakemeldinger om at det var til hjelp for mange. Men skammen satt der enda mer enn før. Da følte jeg at jeg hadde “overgitt” meg. Det kunne ikke bli vanskeligere uansett. Det var gjort. Boka fikk mange gode tilbakemeldinger, og jeg er uendelig glad i søstrene mine. Og jeg fikk se at åpenhet nytter.

Siden det har jeg forelest på seminarer, holdt foredrag og stått frem i aviser og blader for å fortelle om psykisk helse. Å stå foran 300 mennesker å fortelle om noe sånt, samtidig som jeg knapt tør å handle på kiwi, har vært veldig utfordrende. Jeg får tilbakemeldinger om at det er lærerikt for andre, og det som rører meg mest er tilbakemeldinger fra ungdom som sliter som takker for at jeg står frem. At det kan hjelpe andre gjør det verdt det – tross alt.

i 2005, allerede før jeg ble innlagt første gang, før jeg visste hva psykisk helse eller psykisk sykdom i teorien var, så begynte jeg å filme meg selv på godt og vondt. Når jeg hadde noe å fortelle så fant jeg frem kameraet og fortalte det til kameraet. Jeg hadde ingen tanker om at dette noen gang skulle vises til andre. Det var jo nettopp derfor jeg fortalte det til kameraet og ingen andre. Men fortsatt til noe som lyttet. Jeg fikk satt ord på det jeg tenkte og følte, og det var en form for terapi i det. i 2010 viste jeg tilfeldigvis noen av klippene til ei venninne som mente at dette kunne brukes til noen. At filmene mine kunne brukes til å hjelpe andre. Hun kjente en i et dokumentarfilmselskap hun ville sette meg i kontakt med.  Jeg tenkte at dette blir ikke lett, men om det kan bidra til noe som kan hjelpe noen så er det verdt det.  Jeg visste ikke om det kunne bli noe av, men i beste fall at den kunne bli vist for en skoleklasse som kunne ha nytte av det.  Fire år senere var filmen ferdig, og første gang den ble vist var på verdens største dokumentarfilm festival. Tiden i forveien grua jeg meg så mye at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg – det ble mye svette og tårer. Men da jeg var der, på verdens største dokumentarfilmfestival, så var det så uvirkelig og surrealistisk at jeg kunne ikke tro at det faktisk skjedde. Jeg ante ikke hvordan filmen ville bli tatt imot av andre, jeg ante ikke hvordan filmen ville bli sett i andres øyne. Den er jo om meg, jeg vil aldri kunne se den slik andre ser den.  Jeg fikk masse gode tilbakemeldinger, og jeg ble ekstremt letta over at den ble så godt tatt imot av andre. På den andre siden visste jeg at de jeg viste den til i Amsterdam, ville jeg sannsynligvis aldri se igjen. Det ble noe veldig annet da den ble vist på Sørlandet – her jeg bor. Venner, familie, naboer og bekjente som jeg ser hver dag ville se den. Hver dag møter jeg mennesker som vet om min skam, min sårbarhet, mitt mest private. Men jeg har fått tilbakemeldinger om at det er til hjelp for andre. Det gjør det hele verdt det.

Jeg mener ikke at alle som sliter trenger å være like åpne som meg til hele verden, men jeg mener at noen trenger å gjøre det for å sette lys på at det er realiteten, mange har det sånn, og alle kjenner noen som sliter, enten de vet om det eller ei. Jeg tenker ikke at denne dokumentaren er viktig fordi min historie er så unik, men nettopp fordi at den ikke er så unik. Etter dokumentaren er blitt vist for veldig mange har jeg lært at veldig mange kan kjenne seg igjen i noe av det som er i dokumentaren.  Jeg tror alle mennesker trenger noen å kjenne seg igjen i. Å ikke være helt alene. Og man skal ikke trenge å skamme seg over det.

I dokumentaren deler jeg mange ting som er privat, nakent og sårt, men dokumentaren har samtidig gitt meg en mulighet for å kunne snakke mer om psykisk helse generelt. På sett og vis  legger jeg nå det personlige fokuset fra dokumentaren bak meg og fokuserer mer på psykisk helse som helhet. Alle har en psykisk helse – og den er det viktig å snakke om.

Dokumentaren er til de som forstår og til de som trenger å forstå.