May 12, 2016

OM Å STÅ FREM MED PSYKISKE LIDELSER

I fjor ble det lansert en dokumentarfilm basert på min videodagbok. Idas Dagbok skildrer på godt og vondt hvordan det har vært for meg å leve med en alvorlig personlighetsforstyrrelse.

Første gang jeg merka at psykisk helse virkelig var noe jeg brant for å få frem i lyset var da jeg var 18 år - det var da jeg ble innlagt på psykiatrisk avdeling for første gang. Hele livet hadde jeg trodd at psykiatriske avdelinger  var som fengsler med gitre, og "typiske gale" folk som man ser på skrekkfilmer. Da folk fikk vite at jeg hadde vært innlagt ble jeg møtt med mye fordommer. Fordommer blir ofte til av uvitenhet. Jeg ville at folk skulle vite. Ufarliggjøre det.

Ingen hadde fortalt meg hva psykisk helse var eller hva psykisk sykdom var. Jeg kunne fått hjelp mye tidligere. Andre kunne fått hjelp mye tidligere, og det er veldig mange som trenger hjelp som ikke vet at hjelpen finnes eller vet hva de sliter med.

Etter jeg ble utskrevet fra psykiatrisk skrev jeg et anonymt leserinnlegg i lokalavisa om hvordan det faktisk kan være - at man må respektere mennesker som sliter, og at mennesker som sliter psykisk  kan være hvem som helst. Og hvis det leserinnlegget kunne hjelpe én så var det verdt det.

I 2010 skrev søstrene mine boka "Kors på halsen" som i hovedsak handler om hvordan det er å være pårørende til en som er psykisk syk og sliter med selvskading.  I en liten by er det ikke lett å utlevere det mest skamfulle, private og sårbare av sitt liv. Jeg hadde ikke forventa at det skulle bli lett, og det ble det ikke heller. Det ble godt tatt imot, og jeg fikk mange tilbakemeldinger om at det var til hjelp for mange. Men skammen satt der enda mer enn før. Da følte jeg at jeg hadde "overgitt" meg. Det kunne ikke bli vanskeligere uansett. Det var gjort. Boka fikk mange gode tilbakemeldinger, og jeg er uendelig glad i søstrene mine. Og jeg fikk se at åpenhet nytter.

Siden det har jeg forelest på seminarer, holdt foredrag og stått frem i aviser og blader for å fortelle om psykisk helse. Å stå foran 300 mennesker å fortelle om noe sånt, samtidig som jeg knapt tør å handle på kiwi, har vært veldig utfordrende. Jeg får tilbakemeldinger om at det er lærerikt for andre, og det som rører meg mest er tilbakemeldinger fra ungdom som sliter som takker for at jeg står frem. At det kan hjelpe andre gjør det verdt det - tross alt.

i 2005, allerede før jeg ble innlagt første gang, før jeg visste hva psykisk helse eller psykisk sykdom i teorien var, så begynte jeg å filme meg selv på godt og vondt. Når jeg hadde noe å fortelle så fant jeg frem kameraet og fortalte det til kameraet. Jeg hadde ingen tanker om at dette noen gang skulle vises til andre. Det var jo nettopp derfor jeg fortalte det til kameraet og ingen andre. Men fortsatt til noe som lyttet. Jeg fikk satt ord på det jeg tenkte og følte, og det var en form for terapi i det. i 2010 viste jeg tilfeldigvis noen av klippene til ei venninne som mente at dette kunne brukes til noen. At filmene mine kunne brukes til å hjelpe andre. Hun kjente en i et dokumentarfilmselskap hun ville sette meg i kontakt med.  Jeg tenkte at dette blir ikke lett, men om det kan bidra til noe som kan hjelpe noen så er det verdt det.  Jeg visste ikke om det kunne bli noe av, men i beste fall at den kunne bli vist for en skoleklasse som kunne ha nytte av det.  Fire år senere var filmen ferdig, og første gang den ble vist var på verdens største dokumentarfilm festival. Tiden i forveien grua jeg meg så mye at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg - det ble mye svette og tårer. Men da jeg var der, på verdens største dokumentarfilmfestival, så var det så uvirkelig og surrealistisk at jeg kunne ikke tro at det faktisk skjedde. Jeg ante ikke hvordan filmen ville bli tatt imot av andre, jeg ante ikke hvordan filmen ville bli sett i andres øyne. Den er jo om meg, jeg vil aldri kunne se den slik andre ser den.  Jeg fikk masse gode tilbakemeldinger, og jeg ble ekstremt letta over at den ble så godt tatt imot av andre. På den andre siden visste jeg at de jeg viste den til i Amsterdam, ville jeg sannsynligvis aldri se igjen. Det ble noe veldig annet da den ble vist på Sørlandet - her jeg bor. Venner, familie, naboer og bekjente som jeg ser hver dag ville se den. Hver dag møter jeg mennesker som vet om min skam, min sårbarhet, mitt mest private. Men jeg har fått tilbakemeldinger om at det er til hjelp for andre. Det gjør det hele verdt det.

Jeg mener ikke at alle som sliter trenger å være like åpne som meg til hele verden, men jeg mener at noen trenger å gjøre det for å sette lys på at det er realiteten, mange har det sånn, og alle kjenner noen som sliter, enten de vet om det eller ei. Jeg tenker ikke at denne dokumentaren er viktig fordi min historie er så unik, men nettopp fordi at den ikke er så unik. Etter dokumentaren er blitt vist for veldig mange har jeg lært at veldig mange kan kjenne seg igjen i noe av det som er i dokumentaren.  Jeg tror alle mennesker trenger noen å kjenne seg igjen i. Å ikke være helt alene. Og man skal ikke trenge å skamme seg over det.

I dokumentaren deler jeg mange ting som er privat, nakent og sårt, men dokumentaren har samtidig gitt meg en mulighet for å kunne snakke mer om psykisk helse generelt. På sett og vis  legger jeg nå det personlige fokuset fra dokumentaren bak meg og fokuserer mer på psykisk helse som helhet. Alle har en psykisk helse - og den er det viktig å snakke om.

Dokumentaren er til de som forstår og til de som trenger å forstå.
October 20, 2015

PSYKISK HELSE I SKOLEN

Hvorfor lærte vi ingenting om psykisk helse på skolen? Vi lærte nynorsk, historie, algebraligninger, dissekering av frosker, men hvorfor lærte vi ikke mer om vår egen kropp og sinn? Og hvordan kropp og sinn henger sammen? Hvorfor lærte vi ikke noe om hva som kan gjøre oss godt og hva som kan gjøre oss vondt? Og om relasjoner til andre mennesker?

Uvitenhet er med på å skape fordommer. Fordommer går utover de som lider fra før. De som lider fra før blir mer tause. Det blir vanskeligere å søke hjelp. Selv hadde jeg ingen idè om hva psykisk helse var før jeg selv var pasient på en psykiatrisk institusjon. Min psykiske helse var blitt syk. Om vi hadde lært mer om dette da jeg gikk på skolen hadde det kanskje ikke gått så langt. Jeg kunne fått hjelp tidligere. De som mobbet meg kunne visst hva det gjorde med meg når jeg hadde det jævlig fra før av. Uvitenhet skaper usikkerhet. Usikkerhet skaper tabuer. Tabuer skaper fordommer. Fordommer kan ødelegge mennesker enda mer.

Jeg tør ikke engang tenke på hvor mye jeg har kosta av penger og ressurser fra NAV og helsevesenet. Men det er snakk om noen millioner. Jeg er 28 år og kan fortsatt ikke ha et normalt arbeid. Jeg har ingen utdannelse. Jeg går fortsatt i terapi og har en innleggelse i blant. Jeg gjør så godt jeg kan. Men for samfunnet er ikke det godt nok. Jeg er blitt en lat naver, for sykdommen min er ikke synlig.

Jeg er langt ifra den eneste som sliter med akkurat dette og mye kunne vært forebygget ved å ha psykisk helse som et eget fag på skolen. Jeg fatter det ikke? Er det ikke helt opplagt at dette er helt nødvendig? Det ville gitt bedre helse og livsglede for mange mennesker. Det ville spart samfunnet for milliarder av kroner og mange ressurser. Gjør nynorsk det? Hva hjelper nynorsk oss med? Kan det gjøre samme nytten? Eller å dissekere frosker og løse algebraligninger? Hvor verdifull er den kunnskapen i forhold til å lære om det å være menneske? For mitt vedkomne fikk jeg ikke så mye bruk for den kunnskapen i forhold til det jeg ville fått av å lære om psykisk helse. Og også de som er bedre rusta og mindre sårbare ville også hatt mer nytte av det, vil jeg påstå. Og ikke bare lære om symptomer og sykdom, men helse generelt.

Jeg er ikke bitter. Jeg tenker veldig lite på hvordan livet mitt kunne vært. Jeg kunne hatt det bedre, lært mer om mine psykiske problemer, spart familien min for mye engstelse, spart meg selv for mye engstelse, spart samfunnet for enormt mye ressurser og penger. Og det er så utrolig mange som meg, som kunne takla livet bedre om vi kunne fått psykisk helse inn i skolepensum.  Jeg kan ikke gå tilbake i tid og lære mer om det på skolen nå, men jeg kan bidra med det lille jeg kan i håp om at neste generasjon kan vokse opp med mer viten om hva psykisk helse er FØR man blir innlagt på en psykiatrisk avdeling.

- Ida

September 15, 2015

HVORFOR JEG VILLE LAGE DOKUMENTARFILM

Jeg begynte å filme meg selv i 2005 for min egen del. Det hjalp å sette ord på følelsene og snakke høyt til noen som egentlig bare var meg selv. Det føltes ikke forgjeves når jeg kunne si det til kameraet. Det ble en god terapi. Jeg fortalte ikke til noen andre enn til kameraet - det skulle bli mellom oss. Ingen andre skulle få greie på hva vi snakket om. Det var aldri meningen at noen andre skulle få ta del i våre samtaler. Flere år senere viste jeg likevel tilfeldigvis noen av opptakene til ei venninne, og hun mente det kunne brukes til noe, og at dette kunne hjelpe andre. Dokumentaren er til mennesker som forstår og til mennesker som trenger å forstå.

Jeg skulle ønske jeg så en lignende dokumentar da jeg begynte kutte meg selv med vilje. Jeg ante ikke at noen andre drev med det samme eller at det fantes hjelp. Hadde jeg visst det på et tidligere tidspunkt, hadde det kanskje ikke gått så langt. Jeg tenker ikke at min historie er så viktig å fortelle fordi akkurat min historie er så unik, jeg tenker at det er nettopp fordi at den IKKE er unik at det er viktig å fortelle den. Det finnes mange lignende historier som aldri blir fortalt. Jeg som er i det selv skjønner hvorfor. Da jeg ikke visste at det fantes hjelp, eller at det jeg slet med var psykisk sykdom, var psykisk syke noe jeg forbant med "gale" og farlige mennesker. Jeg visste ikke at jeg var psykisk syk selv. Jeg kjente bare all skammen.

Det var først da jeg kom inn i psykiatrien at jeg lærte noe mer og noe annet enn det jeg hadde fått et inntrykk av. Jeg lærte ingenting om det på skolen eller ellers. Det var fullstendig ukjent, og noe som var skremmende. Og jeg trodde faktisk at det var 18 års aldersgrense for å snakke med psykolog. Da jeg forstod hvor lite jeg forstod ble jeg veldig tent på å få psykiatrien mer frem i lyset, å informere og å åpne for og snakke om det. Gjøre det til et mindre tabubelagt og betent tema.

ALLE har en psykisk helse. Alle mennesker vil lide psykisk mer eller mindre, få eller fler ganger i løpet av livet. Noen blir psykisk syke. Men ingen ER en psykisk sykdom. Jeg har bl.a. en diagnose som heter borderline, men det betyr ikke at jeg ER borderline. Jeg er Ida MED borderline. Akkurat som at Ola har en lungebetennelse ikke betyr at Ola ER en lungebetennelse, han er Ola MED en lungebetennelse. Ofte kan mennesker som har en psykiatrisk diagnose bli stempla som om diagnosen er en identitet man har.

Psykisk sykdom er usynlig. Om man har lungebetennelse og hoster, om man har kreft og mister håret, om man sitter i rullestol, da forstår folk at det er utfordrende og at det begrenser en i enkelte områder av livet. Er man psykisk syk synes det ikke, og det kan være vanskelig å forstå at noen synes det er vanskelig å gå på butikken. Det er lett å forstå at en med brukket ben synes det er vanskelig å hente posten. Det kan være vanskelig å forstå at en som er psykisk syk synes det samme er vanskelig. Mange kan bli usikre av å høre om noen som er psykisk syke. Og det er jo ikke rart. Det som er ukjent kan virke skremmende og ubehagelig. Man vil ikke ha det skummelt og ubehagelig, så da er det lett å unngå det i stedet. Jeg har for eksempel søkt på borderline på nettet, og sett hva folk har skrevet om mennesker med borderline, hvor fæle vi er. Det er ikke noe jeg eller de rundt meg kjenner seg igjen i. Jeg har ikke alltid vært like snill med meg selv, men ellers er jeg faktisk en ganske snill og hyggelig person. Om det kommer mer frem i lyset og psykisk sykdom blir mer normalisert og forstått, vil det kanskje ikke bli så skremmende å høre om naboen som er schizofren eller kollegaen som har en personlighetsforstyrrelse. Det vil bli lettere for begge parter. Det er nok en lang vei å gå for å komme dit, men jeg tror vi er på vei. Men for å komme dit er det viktig at mange kan si dette høyt, og at folk lærer mer om temaet.

Jobben jeg gjør med dokumentaren og min åpenhet generelt er utrolig krevende, sårbart og vanskelig. Jeg hadde ikke forventet at det ville bli lett. Men jeg synes det er så viktig, så nå når jeg har fått mulighet til å kunne bidra så synes jeg det er viktig og riktig gjøre det jeg kan. Jeg har fått tilbakemeldinger fra mange om at min åpenhet er til nytte. Det er det jeg jobber for, og det å få slike tilbakemeldinger er min belønning og min motivasjon til å jobbe videre.

- Ida